Maria Montessori

BAKGRUNN OG UTVIKLING AV MONTESSORIPEDAGOGIKKEN

Tekst av: Veronica J. O. Hansen

På begynnelsen av 1900-tallet begynte den italienske legen og forskeren, Maria Montessori (1870-1952), å jobbe med barn. Erfaringer og observasjoner hun gjorde seg i dette arbeidet, ledet til utviklingen av pedagogikken som i dag bærer hennes navn; montessoripedagogikken. Arven etter Montessori er en pedagogikk som dekker alle de store fagområdene for barn i alderen 3-12 år. Hun har gitt oss pedagogiske metoder og materiell som er utviklet gjennom omfattende utprøving med barn i forskjellige aldersgrupper, med forskjellige evner, fra forskjellige samfunnslag og steder verden over (Lillard, 2017, s.14-16).

Montessori studerte for å bli lege ved universitetet i Roma. I møte med psykisk syke fattet hun interesse for barn og hvordan de lærte. Senere i sitt arbeid som lege mente hun å kunne finne sammenhenger mellom mentale utfordringer og datidens utdanning. Hun så på tilbakestående barns atferd som en mangel på stimuli. Om et tilbakestående barn plukket på en brødsmule så handlet ikke det nødvendigvis om sult, men om mangel på noe fornuftig å gjøre (Lillard, 2017, s.14-16). Montessori sitt søk etter svar på hvordan barn lærer ble inspirert av forskningen til den franske legen Jean-Marc Itard og hans student Eduard Seguin, og de første spirene ble sådd til en ny pedagogisk metode. Observasjon, veiledning og sensorisk materiell ble viktige elementer som Montessori tok i bruk i egen forskning og arbeid med tilbakestående barn (Lillard, 2017, s.14-16).

De tilbakestående barna som Montessori jobbet med, besto i 1901 de standardiserte testene som var ment for såkalte normale barn. Dette fikk stor oppmerksomhet, men istedenfor å hylle egne resultater, vendte Montessori oppmerksomheten sin mot de normaltfungerende barna og hvordan de best kan nå sitt fulle potensial. Montessori søkte seg tilbake til universitetet hvor hun fordypet seg i pedagogikk.

Etter utdannelsen ønsket hun å praktisere idéene sine i den offentlige skolen, men fikk ikke tillatelse. En mulighet åpnet seg i et fattig område i Roma der noen yngre barn skapte problemer. Dette var barn som var for unge til å gå på skolen og som var uten tilsyn. Casa dei bambini ble den første montessoriskolen, åpnet i 1907 i Italia, for barn under skolealder.

Siden dette ikke var en offisiell skole så fikk de heller ikke vanlige klasseromsmøbler. Montessori tilpasset derfor møblement til barna, noe som viste seg å være et fortrinn. Hun utviklet også læringsmateriell som hun testet ut på barna, forbedret og testet igjen, frem til hun hadde funnet noe som fungerte optimalt. Hun testet materiellet på tvers av alder, og fant også at små barn er mye mer mottakelig for læring enn vi tror (Lillard, 2017, s.14-16).

Interessen for montessoripedagogikken spredte seg fort, ikke bare i Italia, men verden over. Montessoris tankegang omkring barns læring gjenspeilet et konstruktivistisk læringssyn der læringen konstrueres av barnet selv gjennom aktivitet og egne prosesser. Et syn hun delte med de kjente utviklingspsykologene Dewey, Piaget og Bruner (Lillard, 2017, s.11). Til forskjell var Montessori den eneste som klarte å utvikle konkrete metoder og materiell til lærerne som støttet dette læringssynet.

Konstruktivismen var en kontrast til datidens offentlige skole som var preget av blant annet et behavioristisk læringssyn, der kunnskap skulle overføres fra lærer til elev (Lillard, 2017, kap.1).

Kilde:

Lillard, A. S. (2017). Montessori – The Science Behind the Genius (3. utg.). Oxford University Press.

Bilde:

Montessori, Maria. Hentet 28.03.2023: https://www.britannica.com/biography/Maria- Montessori